En liten tur innom

Jeg har vært borte en stund fra bloggen da jeg har hatt det ganske så slitsomt. Det gjelder aller mest det psykiske. Cellegiften går ganske greit. Har lite bivirkninger. Skulle så gjerne hatt noe å henge fingrene og hjernen i, mens jeg går her hjemme.

Akkurat nå er min mann hjemme sammen med meg, slik at jeg slipper å være alene. Min mamma har dratt nordover, men jeg håper at hun kommer nedover igjen i løpet av sommeren.

Leger og kommunikasjon

I lang tid har jeg vært forbannet innvendig. Hver gang jeg har tatt det opp det jeg har på hjerte med familien så har jeg fått beskjed om at jeg må bruke energien på en annen måte. Men jeg er skrudd sammen på den måten at jeg klarer ikke å komme meg videre før jeg har fått det som gjør meg forbannet ut av systemet.

Det er fem ting jeg er forbannet og irritert på på og dette er:

1. At jeg måtte ta en ultralyd, deretter CT og så til slutt en MR før legene klarte å finne ut hva som var feil med meg. Slik jeg forstår det så er utralyd den mest overflatiske undersøkelsesmetoden, dersom en da ikke bruker kontrastveske i tilknytning til den . Det gjorde de ikke på Drammen sykehus i forhold til meg. Slik jeg har fått det forklart så er over 2,5 måneder lang tid å bruke til gi meg en diagonose på en slik alvorlig sykdom, da den sprer seg veldig raskt til leveren via blodbanen. Slik jeg ser det i ettertid så skulle jeg ha hatt en MR undersøkelse med en gang. Da hadde resultatet muligens vært et annet resultat for meg idag.

2. Da jeg endelig hadde fått bekjed om at jeg hadde en svulst i buksyttkjertelen og to flekker på leveren og en samtale med en kirurg ved Drammen sykehus, fikk jeg vite at diagnosen var meget alvorlig og at jeg burde bli utredet svært raskt. I papirene fra Drammen sykehus  til Rikshospitalet så står det at jeg bør bli utredet og satt under behandling eller operasjon (avhengig av om det var spredning eller ei)innen 2–2,5 uker på grunn av alvorlighetsgraden. For min del gikk det over 4 uker, og det resulterte i at sykdommen hadde utviklet seg slik at jeg ikke tok opp næring i mer enn 3 uker og førte til innleggelse på Drammen sykehus, og en operasjon som forsinket cellegiftbehandlingen ytterligere. Jeg minnes samme dag da jeg fikk diagnosen at jeg stod nede på badet forran speilet, og for første gang i mitt liv var jeg så uendelig takknemmelig for at jeg hadde visse fettreserver på hofter, mage og rumpe. Når sant skal sies var det ikke mye, men jeg så sunn ut og hadde iallefall reserver, i motsetning til det jeg har nå.

3. Under samtalen på Rikshospitalet da jeg fikk beskjed om at det var spredning, så kom det frem at på CT eller MR så så de veskeansamlinger som muligens ville sperre for at maten kom ned til tarmene. Dette var informasjon de hadde sittet med siden januar/tidlig februar. Det jeg vil frem til her er at dersom jeg hadde kommet under utredning innen 2– 2,5 uke så hadde jeg ikke vært så avmagret som jeg kom til å bli, fordi en operasjon kunne vært utført langt tidligere, samt at jeg ville fått behandling langt tidligere. Tiden etter operasjonen og at jeg ble utskrevet fra Drammen sykehus har jeg benyttet til å trene og spise. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig å legge på seg. Men jeg har lagt på meg 2 kilo, noe legene på Ullevål sykhus er forundret og meget glad for, fordi det ikke er vanlig når det gjelder denne sykdommen.

4. Jeg hadde også et møte med en onkolog og kirurg på Rikshospitalet samme dag som vi fikk vite at det var spredning. Disse skal vist være en av de aller beste innen sitt felt. Jeg tviler ikke på deres faglige kvalifikasjoner. Det har jeg overhode ingen forutsetninger for å vurdere heller. MEN jeg har forutsetninger for å vurdere måten de valgte å kommunisere med meg og min familie på. Både kommunikasjonen i møte med disse og rapporten som er skrevet i ettertid kunne ta motet fra enhver. I tillegg innholdt de feil, som kunne tolkes som at sykdommen min var langt mer freskredet enn den faktisk er.   Idag vet vi at kropp og sinn ikke er skilt, og at det er vitenskapelig bevist at det er psyken(hjernen) som påvirker hvordan vi responderer på behandlingen og ikke kroppen(gener) som avgjør dette, slik man trodde tidligere. Dette slås fast av flere anerkjente forskere i mange studier. Mer informasjon om dette kan ses på http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/732681/ i Schrødingers katt 28.4.2011. Derfor er det svært viktig hva og hvordan legen kommuniserer med pasienten for at behandling skal få best mulig effekt.

Min klare mening her er at det er på tide at leger og andre som har kontakt med pasienter faktisk blir kvalitetsvurdert, også ut fra hvordan de kommuniserer med pasienten.  Dette burde vært et særdeles viktig kvalitetskriterie, særlig ut fra hva vi har kunnskap om i dag. En bør sørge for at en plasserer rett person på rett sted. Leger og annet helsepersonell som ikke har gode kommunikastive evner overfor pasienter bør heller ikke jobbe med pasienter, fordi det kan få fatale følger.

I min situasjon, så har jeg bestemt meg for at jeg skal bli frisk, selv om de sier at jeg må ha pallativ behandling resten av mitt liv. Det sa jeg klart i fra til legen min på Drammen Sykehus, og jeg sa også hva jeg mente om behandlingen jeg fikk ved Rikshospitalet.

5. Jeg er nå med i et studie og jeg er så heldig at jeg er tilknyttet Ullevål sykehus kreftsenter. Jeg har utelukkende truffet dyktige folk på dette senteret. Jeg fikk også et godt inntrykk av onkologisk avdeling i Drammen.

Hver tirsdag når jeg skal til undersøkelse og få cellegift så er jeg satt opp på tid til blodprøver, urinprøve, samtale med sykepleier, samtale med smertelege, samtale med sykepleier med fokus på ernæring, samtale og undersøkelse med en onkolog, men en psykolog er totalt fraværende. Nå er det slik at jeg kan kontakte en psykolog på eget initiativ via en plakat som henger på kreftsenteret. Men det forundrer meg at ikke dette er en integrert og obligatorisk del av behandlingen, særlig med tanke på at «tankens kraft» har stor invirkning på behandlingsresultatet av sykdommen. En psykolog kunne veiledet meg i avspenningsmeditasjon og visualisering slik som det gjøres i Århus ved bekjempelse av kreft. se Schrödingers katt 05.05.11 http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/734897/ . For meg så oppleves det ut fra de erfaringene jeg har at det fortsatt er for tradisjonell tenkning rundt hvordan en velger å behandle denne sykdommen i Norge.  Jeg har derfor sendt en e-post til forskeren og psykologen Maja O`Connor for å be om å få tilgang til meditasjonsbåndet og visualiseringsøvelsene i hennes forskningsprosjekt. Håper at jeg får svar fra henne.

Så lurer nok mange på hva i herrens navn ønsker hun å oppnå med å skrive ned dette. Jo, den ene grunnen er å få ut guff og satt ord på opplevelser som har vært med på å utvikle angst, og håp om å bearbeide noen av dissw opplevelsene. Den andre grunnen er at de som jobber innen helsevesenet skal se mennesket bak en alvorlig sykdom, og ta riktige, raske og kvalitetsbeviste avgjørelser i arbeidet sitt.

Energityver – unngå dem eller oppdra dem?

I den situasjonen jeg er nå må jeg innrømme at jeg er svært så sårbar. All energi går mer eller mindre på å forsøke å være prositiv og skyve netative ting i bakgrunnen. Derfor kan kanskje noe være redde for å ta kontakt eller rett og slett redd for hva en sier.

Jeg har heldigvis opplevd at mange har tatt kontakt og flere har tilbydd seg hjelp.Det er jeg tanknemmelig for, og mange mener det oppriktig. Jeg har ikke tenkt å gi opp, og jeg er overbevist om at et eller annet sted om det er tradisjonell legemedisin eller alternativ legemedisin, en kombinasjon eller rett og slett kombinasjon knyttet til psykologi(positiv psykologi og tankenes kraft)så finnes det noe som fungerer.Derfor så ber jeg dere om å sende meg linker og tips dersom dere ser noe der ute som kan være interessant. Spesielt informasjon knyttet til det å bygge opp immunforsvaret.

Men jeg har også i denne tiden opplevd personer som gjerne vil hjelpe, men som mangler fintfølelse og emosjonell intelligens. Måten de kommuniserer på oppleves så lite fintfølende, direkte og knallhard. Selv ikke i en vanlig situasjon ville slik kommunikasjon vært akseptabel. De gjør det ikke av vond vilje og jeg er også overbevist om at de selv ikke skjønner hvordan de virker på andre mennesker.De skulle hatt litt kunnskap om Joharis vindu.  Min første innskytelse var å kontakte dem og gi klar melding om hvordan dette virker inn på meg. Men ærlig talt så er det ikke min oppgave i denne situasjonen å oppdra andre mennesker. Min strategi er nå å unngå å ha noe særlig kontakt, fordi da har jeg det godt og kan bruke energien min riktig. Nettopp å se fremover og være positiv. I dag har jeg det veldig bra. Har gjort litt reint i huset, spist veldig godt og føler meg ordentlig glad inni meg og har massevis av energi. Gleder meg til min pappa og hans kone kommer på besøk. Akkurat nå holder min mor og jeg på å ordner med en god lunsj.

Finnes det håp?

Nå har jeg nettopp våknet opp etter å ha sovet mer enn 14 timer etter at jeg fikk min første cellegiftbehandling. Kjenner meg ok, og kun bite litt kvalm.

Jeg er med i en studie, men hensikten med studien er å sammeligne to ulike cellegifter. Der den gamle cellegiften er en slags kontroll mot den nye, som de håper flere vil respondere på. Cellegiften vil ikke gjøre en frisk, bare kontrollere eller forhåpentligvis krympe veksten på svulsten.

Det viste seg at jeg er av dem som får den gamle cellegiften. Jeg håper indelig at denne virker på meg ellers er jeg ille ute å kjøre.

Men jeg har lett litt på nettet og fått tips av andre som har lett også og der finnes det en lege i USA, nærmere bestemt New Mexico som har klart å redde folk med min type kreft. De jobber nå med å få satt igang kliniske studier.Dette er en dr. Burt Berkson

Uansett hvordan det går med de kliniske studiene, så kan ikke jeg sitte å vente på at noen av legemiddelfirmaene får opp øynene for medisinene han bruker. Han bruker ALA(alpha-lipoic acid) og LDN(Lav Dose Naltrexon), og har hatt flere gode resultater.

http://www.iscomplete.no/cgi-bin/hauge/imaker?id=8199

Akkurat nå hadde jeg trengt en rik onkel slik at jeg hadde hatt råd til å utforsket denne medisinen ytterligere.

CT, utprøvende studie og uro

Nå er påsken over, og den har vært fin, men også preget av uro. Det å gå å vente på at den utprøvende studien/behandlingen skal komme igang er vanskelig å takle. Ber intenst inni meg for at jeg skal få den nye cellegiften. Det er 50-50% for at jeg får det ene eller den andre.

I går ringte de fra Ullevål og sa at USA ikke hadde gitt klarsignal enda, dermed vil ikke behandlingen starte opp før til neste tirsdag. Vi bestemte oss likevel å dra inn til legeundersøkelsen slik at jeg fikk ro over meg. Deretter dro min mann for å klippe seg, mens jeg vandret litt rundt på senteret uten at jeg hverken fikk svettetokter eller ble sliten. Deretter spiste vi en deilig lunsj før vi dro hjemover slik at mannen min kunne jobbe utover ettermiddagen og kvelden.

Så til dere som en gang i fremtiden skal ta en CT- undersøkelse, noe jeg måtte gjøre rett før påske. Denne skal for min del brukes som startmål for den utprøvende studien. Uansett så møte jeg opp på unilabs i Oslo og ble bedt om å drikke 1,5 liter kontrastveske. Mens jeg fortsatt var på Unilabs kjente jeg at jeg var litt kvalm og ingen ting annet. Vi kom oss hjemover og der hadde jeg svettetokter og frysninger om en annen og puste problemer, samt at kvalmen økte. Jeg ble så utrolig redd. Forstod senere på kvelden etter å ha snakket med samboeren til mamma at det var flere han kjente som hadde hatt lignende reaksjoner. Dagen etter var jeg på Ullevål og da fikk jeg vite at Radiumhospitalet og på flere andre sykehus hadde de sluttet med å gi pasientene kontrastveske å drikke siden det fulgte med så mange bivirkninger. Nå var en gått over på vann. Jeg vet nå at neste gang så kommer jeg til å nekte å drikke annet enn vann.

Akkurat nå venter jeg på å få besøk av Ulf en kollega fra Politihøgskolen. Det er lenge siden jeg har sett han og jeg gleder meg til at han kommer på besøk.

Seinere i kveld kommer mamma nedover, for å være sammen med meg. Det er tungt å gå her alene og vonde tanker sniker seg lett på og snur tilværelsen til uro og angst tiltross for at jeg forsøker å holde meg i ånde med forskjellige ting. Så jeg er utrolig taknemmelig for at hun kommer.

Babymat og forvrengt skjønnhetsideal

I går satt jeg å så på nyhetskanalen TV2. Plutselig så dukket det opp en gutt som er med i programmet «Gullungene» på TVNorge. Der anbefalte han å spise babymat på glass for å holde vekten. 1 til 1,5 glass var maks det en trengte om dagen. I et glass skal det være ca 140 kalorier.

Jeg merket at jeg ble utrolig sint. Først så gir TV2 tvtid til sånt toskeri. Dessuten så er det farlig å spise så lite.

Hva i all verden gjør det om man har noen få kilo eller flere kilo for mye. En ting kan jeg si – en vet aldri når en trenger kiloene. Hva slags tullete skjønnhetsideal er dette. Dessuten så er det skadelig.

Jeg kjenner at jeg blir så forbannet og sint. Jenter, gutter, kvinner og menn spis normal mat og vær glad i den kroppen dere har!!!!

Utprøvende studie

På tirsdag 12.4. reiste min mann,min mamma og jeg inn til Ullevål sykehus kl. 0600 om morgenen for å nå timen min for biopsi. Denne biopsien måtte de ha for å sende den til USA for undersøkelse knyttet til forskningsprosjektet jeg ønsker å være med på. Jeg sov ikke den natten, siden jeg lå å grua meg for biopsien, da informasjon om denne sa at det kom til å være smertefult.

Da vi kom til Ullevål sykehus ble jeg lagt i en seng, og det tok ikke lange tiden før jeg ble trillet ned til avdelingen der de skulle ta biopsien. Jeg ba om å få litt beroligende, og så fikk jeg lokalbedøvelse. De måtte stikke mange ganger med flere nåler som var på tykkelsen av et blyantbly. Og det var ganske smertefult, men til å holde ut. Da de mente at de hadde fått nok vev fra svulsten så stoppet de. Senere fikk jeg vite at om det var nok vev ville jeg få vite  først neste dag. Dersom det ikke var nok, ville jeg ikke kunne bli med i den utprøvende studien. Da ville det bli tradisjonell behandling relativt raskt. Jeg ble helt satt ut og lei meg av denne beskjeden. Mamma og min mann forsøkte så godt de kunne å få meg til å tenke positivt og berolige meg. Det var ikke lett for dem dette.

Etter biopsien så måtte jeg ligge flatt i 4 timer, for å unngå blødninger. Underveis mens jeg ventet fikk jeg besøk av ernæringsfysiolog og smertelege.

Hos ernæringsfysiologen fikk jeg mange gode tips om kosthold og ikke minst næringsrik, feit og god mat. Alt som jeg tidligere var måteholden med, kan jeg nå frotse i for å få opp vekten. Så nå har jeg gått til innkjøp av litt av hvert. Idag ble det crossianter med tykt med ost på og en brødskive med tykt med fleskepølse på, stort glass med fanta, juice og te.

Hos smertelegen fikk jeg en langtidsvirkende morfin depotmedisiner, så slipper jeg å være avhengig av å huske på å ta tabeletter hver 4–6 time. De tabelettene har funket veldig bra. Det eneste er at jeg har vært litt trøtt av dem, men etter som jeg forstår så vil det avta.

I går ringte dem fra Ullevål sykehus. Først hadde jeg tenkt å la være å ta telefonen, slik at de ringte til min mann. Det var avtalen dersom de ikke fikk tak i meg. Jeg var redd for hvilken beskjed jeg kom til å få. Jeg merker at etter at jeg var så syk tidligere og opplevelsen på Rikshospitalet så preges jeg av angst og uro knyttet til beskjeder som kommer fra sykehus. Til slutt tok jeg likevel telefonen, og beskjeden var positiv. De hadde fått nok vev fra svulsten, og nå skal det mye til for at jeg ikke skal få være med i den utprøvende studien. Jeg ble så utrolig glad og fikk på meg treningsklærne i en fart og gikk meg en lang tur i solskinnet. Kjente at jeg var psykisk utladet på kvelden, så jeg lå på sofaen og koste meg med tortilla chips, dipp og fanta på kvelden samtidig som jeg sov litt av og på.

Men dere skal vite at jeg er så utrolig glad, så glad, så glad 🙂

Et skritt nærmere

I denne uken har jeg vært inne på Ullevål sykehus å tatt blodprøver på tirsdag og idag har jeg vært i en samtale med en onkolog vedrørende den utprøvende studien som er satt igang knyttet til bukspyttkjertelkreft. Blodprøvene mine var gode nok til at jeg kan være med i studien. Dessuten så likte jeg onkologen som en person, og han snakket til meg som en «vettug» person. Jeg fikk også forklaring på ting som jeg lurte på og som jeg kunne forstå. Slike leger får en tillitt til.

På tirsdag i uken som kommer skal jeg innover igjen og ta en ny biopsi, som skal sendes til USA for analyse.  Jeg skal også ha samtaler med onkologen, smerteleger og ernæringsfysolog. Så etter påske starter jeg med cellegift og da får jeg forhåpentligvis den nye cellegiften. Dersom jeg hadde valgt å ikke være med på studien ville jeg kunnet fått cellegift allerede på tirsdag. Men jeg er i relativt god allmentilstand og har vært i stand til å gå i mer enn en time annen hver dag. Det har ikke akkurat vært noen spasertur, men i et raskt tempo og i et ganske så kupert terreng. Jeg har vært ordentlig sliten etter en sånn tur.

Vi har nå fått en bedre forklaring for hvorfor jeg ikke kan få den såkalte vaksinen som VG skrev om for noen uker siden. Det som ikke kom frem i VG var at den gav langt dårligere overlevelse og effekt enn cellegiften. Vaksinen ble stoppet da svært få pasienter hadde nytte av den, og at mange ble langt dårligere av den. Jeg må medgi at jeg blir ganske så forbannet på VG, når de presterer å vinkle historien slik de gjorde. Den er både spekulativ og gir en sort hvit fremstilling som gir et falskt håp til slike pasienter som meg. Det gjør vondt!

Ellers er jeg i langt bedre form etter kl. 12–13 på dagen. Jeg må ha oxinorm(morfinlignende medisin) på dagen, og de varer på dagen 4 timer og varer ca 6 timer seinere på dagen og på kvelden. Derfor er jeg mest aktiv etter 13 på dagen. Om natten trenger jeg ikke smertestillende, så jeg sover godt(foruten natt til idag- siden vi skulle inn å diskutere mitt kandidatur knyttet til studien).

Siden jeg tar så sterke medisiner medfører det at jeg ikke kan kjøre bil. Jeg føler meg litt «lost» når jeg ikke kan sette meg i en bil å bare kjøre avgårde når det er noe jeg skal. Det betyr ekstra utgifter til transport med taxi o.l. Så nå har jeg også forfattet en grunnstønad søknad, som legen min skal uttale seg i forhold til. Den får jeg sende til uken.

Videre jobber jeg iherdig med å legge på meg, og det er ikke lett. Jeg spiser det jeg klarer, og nå har jeg funnet en energi-drikk som jeg klarer å få ned også. Gaineren har jeg ikke tenkt å prøve meg på igjen( det var bare grusomt og jævlig). Nå kjøper jeg dem selv til 30 kr flaska som inneholder 2 dl og gir 300 kalorier. Håper bare legen min har sendt inn søknad på dette, slik at jeg får det på blå resept. Ellers jobber jeg fælt med å knaske gotterier m.m. Og så lager mamma utrolig god mat!!

I tillegg har to av mine gamle studenter ringt meg for å høre hvordan det er med meg. Det var Tormod og Odd Arve. Jeg er ble så utrolig glad. Jeg har også hatt besøk av mine to svigersøstre, Hanne og Katrine.  Dersom det er noen av dere som lurer på om dere skal kontakte meg eller komme på besøk, så er det bare å gjøre det. Jeg tar ikke telefonen eller sier i fra dersom det ikke passer med besøk eller en samtale!

Stiv og støl

Helgen har vært i hovedsak en god tid. Deilig at min mamma er her og tar seg av hele familien. Hvert måltid smaker himmelsk, og det er godt å ha henne her som selskap også. I tillegg har min mann fri i helgene og det er godt at hele familien er samlet.

Jeg har også begynt å venne meg til fordøyelsemedisinen. For å ikke få smerter fikk jeg tips fra en sykepleier ved Drammen Sykehus avd Kirurgen 1 om at jeg burde ta smertestillende litt før hvert måltid og så fordøyelsesmedisinen. Har strevd med litt smerter og full forstoppelse, men det tyder på at nå tar jeg opp både fett og karbohydrater fra maten, og har en ordentlig sjanse til å legge på meg.

Jeg har også vært ute å gått meg en tur både fredag og søndag. Fredag fikk jeg meg en 40 minutters tur, men brukte turen til å være forbannet på ulike utsagn som står på rapporter fra Rikshospitalet. Dette er ting jeg skulle ha sagt, og som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg hater at jeg blir gjort sykere enn jeg er. I beste fall er dette en misforståelse, i værste fall rett og slett slurv eller uerfarenhet sett i lys av at det var en svært ung sykepleier som snakket med meg i forkant av rapportene. Jeg forstår nå at man egentlig trenger å være «frisk for å være syk».  Jeg måtte til slutt legge sinne i fra meg, da jeg innså at jeg benyttet energien min på feil måte. Nå har jeg en onkolog og meget erfarne sykepleiere rundt meg her i Drammen som jeg stoler 100% på.

Søndag ettermiddag gikk min mann og jeg en lang tur i nærområdet. Vi var ute i langt mer enn en time å gikk, og vi gikk ganske fort. Vi er så heldige her vi bor at det er ganske variert terreng med både opp og nedoverbakker. Det var deilig å kjenne at kroppen fungerte. Og det beste av alt var at ut på kvelden kjente jeg at jeg var stiv og støl i legger. I morges da jeg sto opp kjente jeg at jeg var stiv og støl i både rumpa og lårene. Det var godt å kjenne dette. Det betyr at treningen fungerer og at muskulaturen virkelig får kjørt seg etter mer enn tre ukers sengeleie. Målet mitt nå er at jeg skal bli såpass i form at jeg klarer å ta meg en kort joggetur!

Hyggelig besøk fra jobben

I går kveld hadde jeg et svært så hyggelig besøk fra jobben min hos Ernst & Young. Min sjef Aina kom på besøk. Min mamma hadde laget en nydelig «Trønderkringle» som ble servert. Det var utrolig hyggelig å få høre nytt fra arbeidsplassen både om mine kolleger og om fremtidige og nåværende oppdrag. I tillegg fikk jeg en krim-bok  og et veldig hyggelig kort fra HR.  Videre fikk jeg vite at det er svært mange på jobben som følger bloggen min. Aina sa at selv om jeg nødvendigvis ikke hører så mye fra folk, så er mange svært interessert i å høre om hvordan det går med meg og at de «heier» stille på meg og den kampen jeg fører. Til alle mine kolleger det varmer virkelig!!!!!!  Videre fikk jeg også vite at innleggene min sønn la ut da jeg var for syk til å skrive, var det svært mange som skrøt av både når det gjalt ærlighet, form og innhold. Jeg blir så utrolig stolt av min sønn når jeg hører sånt. Jeg videre formidlet dette til Christian i går kveld, og han ble veldig glad for å høre dette fra arbeidsplassen min.

Jeg så i går før jeg la meg at det var 6690 hits på bloggen min. Det betyr at det er svært mange som leser bloggen min, og følger med. Da jeg startet bloggen hadde jeg aldri trodd at et så trist budskap skulle være særlig interessant å lese. Tanken var å dele budskapet, men også at det skulle være terapautisk for min egen del. Jeg var fast bestemt på å kun dele det positive med dere, men fikk klar beskjed fra min sønn Christian og min venninne Camilla at det ville bare være unaturlig i en slik situasjon å bare dele det som var positivt, når det også ville komme mindre gode dager.

Til de av dere som følger bloggen min, så er det stor støtte for meg. Vær så snill å fortsett med det, og del den gjerne med andre som ønsker å lese den.