Limbo

Har sovet sånn av og på i natt, og våknet endelig kl.09. Følte meg veldig fin form. Tok opp noen blader og begynte å bla i dem, mens jeg lå i senga. En deilig følelse å kunne glede seg over sånne små ting. Etter en deilig dusj, lagde jeg i stand frokosten min. I dag klarte jeg faktisk å få i meg to brødskiver, litt frukt, melk og juice. Satte på noe opptak fra TV mens jeg spiste og koste meg i ro og mak. Nå koser jeg meg med en kopp grønn te. Har også ringt min svigerbror Dag som har fødselsdag og gratulert han med dagen.

På mandag var jeg hos psykologen. Vi hadde en god samtale, og det er også en lettelse for meg å vite at han kan komme til meg når jeg er innlagt på sykehuset. Etter at jeg var ferdig der, vinket jeg min venninne Camilla avgårde hjem til Stockholm. Deretter tok jeg meg en tur ned til jobben. Var der ca. 2 timer. Det var utrolig hyggelig å treffe alle kollegene igjen. Det ble selvfølgelig en del prat om sykdommen min, men vi fikk også pratet om jobbrelaterte ting. Da jeg satt på toget hjem, kjente jeg at jeg var helt gåen. Det var ikke mye krefter igjen, men klarte å komme meg hjem med bilen fra togstasjonen på Gulskogen. Deretter bar det rett på sofaen, og ble der resten av kvelden.

Samme dagen ringte min mann til Rikshospitalet for å få vite når jeg skulle inn dit for videre utredning og prøver. Personen han fikk snakke med hadde steppet inn for pasientkoordinatoren som var sykemeldt. Hun kunne ikke si noe annet enn at jeg ville få et brev fra dem om at jeg var innkalt til en ultralyd, og det kom sannsynligvis til å skje i neste uke. Jeg ser nå at tidsvinduet som legen ved sykehuset i Drammen oppgav ikke kommer til å holde i det hele tatt. Da min man spurte om hvorfor dette tok så lang tid, fikk han til svar at det var mange andre kreftpasienter. Jeg vet at jeg ikke er den eneste i verden som er syk, men slike svar synes jeg de kan spare seg i denne situasjonen. Jeg ringte derfor opp igjen, og ba om å få mer informasjon om hvorfor og hva som kom til å skje videre. Det kunne ikke vikaren svare på, og jeg fikk til slutt legens navn. Slik det er nå så føles det som om jeg er i Limbo. Det å ikke få tilstrekkelig informasjon er en stor påkjenning. Informasjon er så viktig, så viktig i enhver situasjon som preges av usikkerhet.

Men jeg er ikke tapt bak en låvedør, så jeg sendte en SMS til min fastlege og ba henne kontakte meg. Dr Sonja ringte meg opp dagen etter, og skulle forsøke å få kontakt med vedkommende lege ved Rikshospitalet, og ringe meg opp når hun viste noe mer. Jeg vet at min fastlege forstår situasjonen og at jeg er utrolig heldig som har henne som min lege.

Videre har jeg hatt massevis av hyggelige og støttende telefoner fra venner og kjente. En gammel venninne fra Tjøme, Monica, som også er sykepleier fikk meg til å forstå at det var nå viktig å samle krefter og ta var på meg selv først og fremst. Disse kreftene ville jeg få bruk for seinere i prosessen. Det var godt å få den ”pep-talken” da jeg ofte tror jeg klarer mer enn jeg faktisk er i stand til i denne situasjonen.

I går tirsdag 1.mars var jeg så dårlig at jeg valgte å ikke svare på noen telefoner, SMS eller henvendelser på Facebook. Selv om jeg ikke svarer på telefon eller på andre henvendelser betyr ikke dette at jeg ikke setter pris på at folk kontakter meg, for det gjør jeg absolutt. Det er bare å ringe meg igjen.

En trøst er det at jeg vet at selv om en dag er fryktelig tung, så vet jeg at jeg vil få fine dager igjen. Det gir meg styrke, og når den fine dagen er der igjen så vet jeg at jeg er i stand til å glede meg enda mer enn jeg var i stand til før over slike dager.

Så resten av dagen så skal jeg kose meg, og gå meg en så lang tur jeg klarer. Kanskje lage noen smykker, se litt på TV og strikke og lese en bok.

Read Full Post »

Fra symtomer – smerter – til diagonose

Flere har spurt meg om hvordan skjønte jeg at det var noe som ikke stemte i kroppen min. Derfor vil nettopp dette innlegget handle om dette, slik at andre kanskje kan ta lærdom av dette og lytte til koppens signaler om at noe ikke er som det skal.

I september hadde jeg flere tilfeller av diaré. Jeg tenkte at det handlet om stress, da man i dag vet at fordøyelsesystemet blir påvirket av stress, og stresset var jeg.

I oktober rundt min fødselsdag følte jeg en sviing i magen. Det var akkurat som om jeg hadde trent magemuskler stein hardt, og hadde muskel verk. Jeg trente en god del på den tiden, også Core-muskulatur.  I november tiltok den brennende følelsen. Jeg husker at jeg satt hjemme hos mamma og følte det som om buksen var for liten, til tross for at jeg hadde god plass i den. I tillegg hadde jeg full forstoppelse. Jeg forsøkte alt av lakserende midler, men ingenting skjedde annet enn at magen bare boblet, og tarmgassen luktet vanvittig.

Read Full Post »

Livet har mange veier

På fredag (18.februar 2011) morgen fikk jeg beskjed av min lege at jeg hadde kreft. Det var funnet en to cm svulst i bukspyttkjertelen. Når Sonja som min lege heter sa det så falt så mange brikker på plass. Jeg hadde en anelse om at det var noe som ikke stemte, men hadde valgt å skyve det bort til jeg fikk en endelig beskjed om hva det var. Jeg hadde også vært inne på tanken om at det var psyken som spilte meg et puss og at jeg innbilte meg smerter.  Jeg viste også at dette var en av de mest alvorlige formene for kreft, fordi jeg hadde surfet på internet etter informasjon knyttet til symtomer jeg hadde hatt.  Det første jeg tenkte på var hvordan jeg skulle få fortalt barna og mannen min dette. Så tenkte jeg på et intervju jeg hadde hatt samme uken, der jeg var så trøtt og hadde smerter. Det intervjuet var et slit, noe som jeg ellers aldri har problemer med å håndtere. Jeg fikk en bekreftelse på at det var ikke psyken som hadde spilt meg et puss, men at jeg faktisk var fysisk syk, og at i ettertid så ser jeg at det var en bragd at jeg kom meg igjennom det. Med andre ord jeg har nok vært litt tøff med meg selv.

Så gråt jeg litt hos Sonja, men plutselig ble veldig fokusert på å komme meg igjennom det jeg skal igjennom. Jeg var helt klar på at jeg kun hadde et mål, det var å bli frisk og at det nå var viktig å tenke prosess, selv om den blir tøff. Er jeg heldig så har det ikke spredd seg og at svulsten er opererbar. Sonja sa at Rikshospitalet var den fremste i verden innen behandling og forskning på kreft i bukspyttkjertelen, og at jeg ville bli tatt godt vare på av både henne og Rikshospitalet. Hun hadde ordnet time på sykehuset i Drammen slik at jeg fikk snakke med en kreftlege på Kirurgisk der kl. 13 den dagen. Sonja ville ikke at jeg skulle gå helgen i møte uten mer informasjon. På slutten snakket vi om medisiner som jeg kunne begynne å bruke, viktigheten av et godt kosthold og fysisk aktivitet. Jeg har ny time på onsdag 23 februar 2011.

Så kom jeg meg til bilen, og fikk ringt mannen min, der jeg fortalte han hva jeg hadde fått vite, og at jeg gjerne ville at han ble meg meg på sykehuset kl 13. Vi ble enig om at han kom hjem så raskt som mulig, men at vi i allefall møttes i resepsjonen på sykehuset kl 1245. Jeg tenkte i mitt stille sinn at han kom sikkert til å gå på Internett å sjekke ut bukspyttkjertel kreft, noe han også gjorde. Så hadde han gått til ledergruppen sin fortalt dem hva han nettopp hadde fått vite og at han måtte reise hjem.

Så reiste jeg hjem, og møtte min yngste sønn i døra. Han var på vei til skolen. Jeg sa at jeg hadde noe alvorlig å snakke med han om. Han sa at det alvorlige fikk vi ta om kvelden når han kom hjem, han måtte på skolen og var seint ute allerede. Dermed fikk han informasjonen vi hadde om kvelden.

Deretter gikk jeg opp i stua, og ringte til sjefen min Aina. Vi skulle egentlig møtes på en fin restaurant den dagen for å diskutere min arbeidsituasjon og hvordan vi skulle jobbe videre sammen. Jeg fikk fortalt henne at jeg desverre ikke kunne møte henne, og jeg fortalte hvorfor. Vi hadde en lang og god samtale. Jeg fikk også mulighet til å gå til en psykolog som de har avtale med på ubestemt tid. Det regner jeg med at jeg kommer til å trenge. Det er nå viktig å bygge meg selv opp også psykisk. Senere på dagen fikk jeg en nydelig blomsterbukett fra Ernst & Young (arbeidsgiver) og hadde en lang og fin samtale med Rune Mortensen, en kollega som jeg setter så pris på.

Deretter vekte jeg min eldste sønn som hadde fri fra skolen. Sa at jeg hadde noe alvorlig å snakke med han om, og at jeg ønsket at han spiste frokost sammen med meg. Så raskt tror jeg aldri at jeg har opplevd at han har stått opp noen gang. Jeg fortalte det jeg viste. Han gråt litt og holdt om meg. Det var utrolig godt at han var hjemme da, og kunne sitte sammen med meg til mannen min kom hjem.

Så ringte jeg min mamma, og fortalte det jeg viste. Hun ble helt uta seg. Jeg viste liksom ikke helt hvordan jeg skulle trøste henne, det var ikke så mye jeg kunne få gjort eller sagt. Hun ville avlyse en sydentur de skulle på. Jeg mente det var ingen vits at hun avlyste sydenturen de hadde planlagt, det var mye bedre at hun heller kom på besøk når jeg var utskrevet fra sykehuset. Da ville jeg og min famile ha langt mer behov for hjelp.

Kort tid etter ringte min eldste lillebror. Han hadde fått beskjeden av mamma, men han var til min overraskele veldig «to the point» og direkte.

Deretter ringte jeg min pappa, og han lovet å ringe senere på kvelden når jeg viste mer. Så ringte jeg min yngste lillebror Geir og min venninne Camilla i Sverige, de fikk samme informasjon som de andre. Camilla hadde en venninne som har det samme kreften, og som faktisk lever over ett år etter at hun fikk diagonosen tiltross for masse vis av komplikasjoner etter operasjonen. Det var en trøst for meg å høre.

Min mann kom hjem kl. 1130 og kl 1300 var vi på sykehuset og fikk mer informasjon. Jeg hadde en to cm svulst som satt i hodet på bukspyttkjertelen. De hadde også funnet to flekker på leveren min som var henholdsvis 9 og 7 milimeter. De viste ikke om dette var tegn på spredning, men at jeg burde være forberedt på det. Videre trodde han at jeg ville  i løpet av 2,5 uke enten ligge på operasjonsbordet eller ha startet annen form for behandling, avhengig av hva nye bilder, blodprøver og vevspøver ville vise. Med andre ord vil dette gå relativt fort. Det var godt å få den samtalen med legen, fordi jeg hadde i mellomtiden vært inne på Rikshospitalets webside og lest om denne type kreft og hentet informasjon som jeg ville spørre om. Jeg viste at å ha en svulst akkurat der min satt var langt mer alvorlig enn dersom den hadde sittet i hale eller kroppen av bukspyttkjertelen. Jeg hadde en hel A4 side med spørsmål som jeg fikk diskutert og fikk svar på.

Deretter bar det rett på kafe, der jeg drakk en dobbel Cortago m/helmelk og spiste eplekake med is og krem. Nå trengte jeg den næringen jeg kunne få, for å legge på meg og bli sterk nok. Fordi jeg hadde slitt og fortsatt sliter med å holde på maten, fordi alt går tvers igjennom og så kommer smertene. Det har nesten vært enklere å ikke spise den siste tiden, før jeg fikk beskjeden.

Så var det tur for en ny ringerunde for å gi ny informasjon, samt at jeg stakk innom min svigersøster og familen på kvelden. Mitt fokus her var å formidle at jeg skulle stå på, men ba om at de hjalp min mann og mine barn når jeg ble liggende på sykehus eller startet behandling. De ville ha behov for omsorg de også.

Sov senere kun 4 timer på natten, og fordi jeg hadde smerter. Men har nå fått smertestillende som jeg kan ta og så kan jeg jo krype inntil mannen min når jeg blir fortvilet. Det hjelper.

I går var jeg ute å gikk en tur til Gulskogen senteret sammen med en venninne. Det er ca. 4 km dit. Da jeg kom dit var jeg så sliten at jeg måtte sette meg ned på en stol, jeg som vanligvis ikke har noe problem med å gå frem og tilbake fra Drammen. Deretter handlet jeg smertestillende og så spiste vi Italiensk is og drakk kaffe. Atle, mannen min kom så å hentet oss. Jeg fikk også en nydelig bukett blomster av min venninne Berit. Vi har alltid så mye å prate om og timene flyr fort i hennes selskap.

Ellers hadde jeg en kjempe koselig kveld sammen med familien. God mat og cola light. Vin orker jeg ikke, det smaker bare av og til nå om dagen.  Sov av og på natten, fordi jeg hadde sånn halsbrann og smerter. Så det ble noen runder med smertestillende og løsningen ble å ligge sittende. Stod opp kl. 1030. Mens jeg lå i sengen fikk jeg vite at min venninne Camilla fra Stockholm kom på besøk neste helg. Det skal bli godt. Vi har blitt enig om at det er bedre at hun kommer nå istedet for mens jeg ligger til behandling eller når jeg kommer hjem.

Jeg kjenner meg sliten og trett. Har halsbrann. Skjønner at dette er vanlige symtomer på kreft etter å ha surfet på kreftforeningens websider. Fantastisk mye bra informasjon på den siden.

Read Full Post »