Jeg er endelig kommet hjem fra sykehuset og har det etter forholdene bra. I dag har vi til og med feiret Aleksanders 18 års dag(min yngste sønn) med en lang frokost, seinere på dagen med kaker og gotterier.
Idag går tankene mine til legene og pleierne ved Drammen sykehus som har gjort en fantastisk jobb med å hjelpe meg til å komme tilbake i form. Tenk at en mage/tarmbypass i form av en kikkhulsoperasjon skulle gjøre susen. Jeg kjenner at jeg blir sterkere og sterkere for hver dag, bare jeg nå passer på å ta medisinene mine.
Forrige lørdag husker jeg at jeg og min mann ba tynt legene om å utføre operasjonen, og at overlegen Ronny tok en sjefsavgjørelse om at jeg skulle få operasjonen. Jeg var selvsagt redd i forkant av en operasjon, der er jo alltid en risiko for at den ikke er vellykket og at det blir komplikasjoner som ville forsinke å sette i gang cellegiftrundene. Men som Ronny sa – det var 2–3 % sjanse for komplikasjoner, og jeg var i relativt god form og slank så det så han egenlig ikke som et problem.Jeg fastet fra midnatt – akkurat som det var noe vanskelig , så kvalm som jeg var 😉
Søndag kom og jeg trodde nesten ikke mine ører da jeg ble kommandert av de fantastiske pleierne inn i dursjen og på med nytt sykehus tøy rett etter frokosttider for de øvrige pasientene. Deretter ble jeg trillet ned til operasjonstuen, der et profesjonelt operasjonsteam tok imot meg. De forklarte meg hver lille ting de foretok seg, og jeg tror aldri jeg har følt meg mer i tryggere hender. Ikke lenge etter at epiduralen(den fikk jeg smertestillende via en smertepumpe i tre dager etter operasjonen- fantastisk greie) var inne ble jeg lagt i narkose.
Jeg husker at jeg våknet opp av narkosen ganske tørst og at kvalmen var borte. Dessuten så var jeg i vanvittig godt humør. Den søndagen var helt fantastisk. Ingen kvalme, ruset på endrofiner fordi at var gått så bra. Jeg hadde en skikkelig opptur. Pleierne sa at de har aldri trillet opp en pasient som har vært i så godt humør noen gang fra en operasjon. Smertepumpen fungerte kjempefint og jeg fikk faktisk i meg litt mat den samme dagen som min mann fikk pleierne til å ordne for meg. Jeg ble også advart om at jeg kunne komme til å få en nedtur med både dårlig humør og kvalme, samt at magen kunne slå seg vrang de neste dagene. Jeg bare bestemte meg der og da at det skulle ikke skje med meg. Og det skjedde heller ikke.
Fordøyelsessystemet fungerte helt fint, nesten for bra siden de måtte kutte ut de lakserende midlene som det er vanlig at slike pasienter som meg må ha etter en slik operasjon. Etter å fått vist teknikken for å komme meg ut av senga så gikk det også utrolig bra. Nå priser jeg meg lykkelig over at jeg alltid har trent godt, fordi dette kom godt med spesielt i denne situasjonen. Det var mye masing om at jeg måtte begynne å ete feitere og mer mat, samt å drikke en hel masse. Jeg gjorde så godt jeg kunne, spiste og drakk nærmest alt jeg ble tilbudt. Jeg fikk også gitt kirurgen Ronny en stor klem da han kom å besøkte meg etter operasjonen.
Da smertepumpa ble tatt av meg torsdag morgen, fikk jeg virkelig kjenne hva smerter var. Det var som det brant mageregionen. Jeg ba om at ingen kom på besøk den dagen, da hadde jeg nok med å holde meg fast i dyna. Hele dagen gikk med på å prøve seg fram over hvor mye jeg kunne tåle av smertestillende. Dermed fikk de bare tatt toppene for en kort tid før det var på han igjen.
På ettermiddagen kom en flott trøndersk sykepleier på jobb, som bestemte seg for å ta knekken på smertene en gang for alle. Dessuten fikk jeg beskjed om å være mindre beskjeden i forhold til å be om smertestillende. Etter kort tid der jeg fikk relativt mye og hyppig smertestillende roet smertene seg ned. Jeg var i himlen igjen og klarte å fokusere på noe annet enn å holde meg fast i dyna. Hele den natten så sov jeg godt. Neste dag gikk det også veldig bra, fordi jeg fikk i meg smertestillende før de fikk utviklet seg ytterligere. Dette førte til at jeg fikk lov til å reise hjem i går ettermiddag.
Det var fantastisk å kunne komme hjem. Ligge på egen sofa, tusle litt rundt i huset for å trene meg opp. Jeg fikk ikke lov å gjøre noe husarbeid, men det fikk jeg jo klar beskjed om å la være av pleierne. Jeg fikk lov til å fokusere på mine behov. Det var å roe ned og sove når jeg trengte det, tusle rundt i huset når jeg trengte det og så koste vi oss foran TVen med gull-rekka.
Midt oppi dette så er det folk som jeg kjenner som har ringt meg vedrørende, hjelp, rett til «second opinion», mulige nye medisiner, og nå vurderer jeg seriøst å være med på en utprøvende studie knyttet til en ny cellegift. I følge informasjon fra onkologer og andre så har jeg ingenting å tape på å være med, heller alt og vinne. Fokuset mitt nå er å bli i god nok form og spise godt nok før dette tar til. Så nå får jeg bare håpe at jeg får være med i studien.
Det er også godt å føle at jeg har både vennner og familie som bryr seg hele tiden rundt meg!
Min mor har også vært på besøk sammen med sin samboer. Hun har også hjulpet meg på ulike måter, og det har vært godt å ha gode og lange samtaler med henne. Det er lenge siden sist at jeg har sagt at jeg har vært glad i henne og at vi har hatt en slik fortrolig tone. Dessuten har vi tro på de samme tingene. Hun har også hjulpet til her hjemme, ordnet og stelt med mannen min og ungene. Det vet jeg at de har satt umåtelig pris på. Hun har reist idag, men vil komme igjen på først kommende onsdag. Det gleder jeg meg til!
Så enda en gang: Jeg er så ufattelig glad og taknemmelig for den fantastiske behandlingen jeg har fått hos avd Kirurgen 1 ved Drammen sykehus. Det finnes ikke nok ord i hele verden som kan beskrive nettopp det jeg føler for dem!
xxspiffy 