Nå er påsken over, og den har vært fin, men også preget av uro. Det å gå å vente på at den utprøvende studien/behandlingen skal komme igang er vanskelig å takle. Ber intenst inni meg for at jeg skal få den nye cellegiften. Det er 50-50% for at jeg får det ene eller den andre.
I går ringte de fra Ullevål og sa at USA ikke hadde gitt klarsignal enda, dermed vil ikke behandlingen starte opp før til neste tirsdag. Vi bestemte oss likevel å dra inn til legeundersøkelsen slik at jeg fikk ro over meg. Deretter dro min mann for å klippe seg, mens jeg vandret litt rundt på senteret uten at jeg hverken fikk svettetokter eller ble sliten. Deretter spiste vi en deilig lunsj før vi dro hjemover slik at mannen min kunne jobbe utover ettermiddagen og kvelden.
Så til dere som en gang i fremtiden skal ta en CT- undersøkelse, noe jeg måtte gjøre rett før påske. Denne skal for min del brukes som startmål for den utprøvende studien. Uansett så møte jeg opp på unilabs i Oslo og ble bedt om å drikke 1,5 liter kontrastveske. Mens jeg fortsatt var på Unilabs kjente jeg at jeg var litt kvalm og ingen ting annet. Vi kom oss hjemover og der hadde jeg svettetokter og frysninger om en annen og puste problemer, samt at kvalmen økte. Jeg ble så utrolig redd. Forstod senere på kvelden etter å ha snakket med samboeren til mamma at det var flere han kjente som hadde hatt lignende reaksjoner. Dagen etter var jeg på Ullevål og da fikk jeg vite at Radiumhospitalet og på flere andre sykehus hadde de sluttet med å gi pasientene kontrastveske å drikke siden det fulgte med så mange bivirkninger. Nå var en gått over på vann. Jeg vet nå at neste gang så kommer jeg til å nekte å drikke annet enn vann.
Akkurat nå venter jeg på å få besøk av Ulf en kollega fra Politihøgskolen. Det er lenge siden jeg har sett han og jeg gleder meg til at han kommer på besøk.
Seinere i kveld kommer mamma nedover, for å være sammen med meg. Det er tungt å gå her alene og vonde tanker sniker seg lett på og snur tilværelsen til uro og angst tiltross for at jeg forsøker å holde meg i ånde med forskjellige ting. Så jeg er utrolig taknemmelig for at hun kommer.
Hei Marit!
Det var et veldig leit budskap jeg fikk før Påske om at du var blitt alvorlig syk. Nå etter at jeg kom tilbake fra en fin tur i Thailand fikk jeg lyst til å skrive litt til deg.
Jeg tenkte veldig på deg da jeg var i Thailand, da jeg vet at du og din familie har hatt mange fine opplevelser der, og skremmende opplevelser som Sunamien.
Da jeg leste Bloggen din skjønte jeg med en gang at Marit er Marit og at du er en fighter på alle plan. Slik du også var på Politihøgskolen. Som medmenneske og som din tidligere leder øsnker jeg at det skal gå deg veldig bra og at du kjemper deg gjennom dette. Det er mange som tenker på deg Marit. Jeg ønsker deg veldig lykke til.
Gode klemmer fra Stein Myhrvold
Hei igjen Marit! Fint å snakke lenge med deg her før påske. Sidsel og jeg fra PHS vil gjerne besøke deg. Vi snakket med Ulf før han reiste til deg i dag. Han skulle hilse så mye fra oss. Neste uke har jeg samling så da blir det hektisk, deretter er det en uke med eksamen for studentene. Kanskje vi kunne få til en ettermiddag? Vi snakkes! Ha det så godt du kan! Klem fra Ragnhild
Godt å høre fra deg igjen, Marit. Tenker ofte på deg og dine. Håper dagene går fort frem til tirsdag, forstår godt at du blir urolig av å vente. Godt moren din kommer og kan puslete om deg.
Stor klem fra Nina
Hej Marit,
Jag skriver min fråga här med.
Varför är det 50-50% chans att du ska få det nya cellgiftet?
Du sa ju till mig på telefon att det lyckats få bra cellprov från din lever för att sända till Usa.
Jag trodde det betydde att det innebar att du skulle få vara med i studien och testa det nya cellgiftet?
Det hoppas jag och ber för om det är det du önskar.
Stor KRAM!
Camilla – dette blir for vanskelig å forklare her. Du får kontakte meg på tlf eller skype.