Har sovet sånn av og på i natt, og våknet endelig kl.09. Følte meg veldig fin form. Tok opp noen blader og begynte å bla i dem, mens jeg lå i senga. En deilig følelse å kunne glede seg over sånne små ting. Etter en deilig dusj, lagde jeg i stand frokosten min. I dag klarte jeg faktisk å få i meg to brødskiver, litt frukt, melk og juice. Satte på noe opptak fra TV mens jeg spiste og koste meg i ro og mak. Nå koser jeg meg med en kopp grønn te. Har også ringt min svigerbror Dag som har fødselsdag og gratulert han med dagen.
På mandag var jeg hos psykologen. Vi hadde en god samtale, og det er også en lettelse for meg å vite at han kan komme til meg når jeg er innlagt på sykehuset. Etter at jeg var ferdig der, vinket jeg min venninne Camilla avgårde hjem til Stockholm. Deretter tok jeg meg en tur ned til jobben. Var der ca. 2 timer. Det var utrolig hyggelig å treffe alle kollegene igjen. Det ble selvfølgelig en del prat om sykdommen min, men vi fikk også pratet om jobbrelaterte ting. Da jeg satt på toget hjem, kjente jeg at jeg var helt gåen. Det var ikke mye krefter igjen, men klarte å komme meg hjem med bilen fra togstasjonen på Gulskogen. Deretter bar det rett på sofaen, og ble der resten av kvelden.
Samme dagen ringte min mann til Rikshospitalet for å få vite når jeg skulle inn dit for videre utredning og prøver. Personen han fikk snakke med hadde steppet inn for pasientkoordinatoren som var sykemeldt. Hun kunne ikke si noe annet enn at jeg ville få et brev fra dem om at jeg var innkalt til en ultralyd, og det kom sannsynligvis til å skje i neste uke. Jeg ser nå at tidsvinduet som legen ved sykehuset i Drammen oppgav ikke kommer til å holde i det hele tatt. Da min man spurte om hvorfor dette tok så lang tid, fikk han til svar at det var mange andre kreftpasienter. Jeg vet at jeg ikke er den eneste i verden som er syk, men slike svar synes jeg de kan spare seg i denne situasjonen. Jeg ringte derfor opp igjen, og ba om å få mer informasjon om hvorfor og hva som kom til å skje videre. Det kunne ikke vikaren svare på, og jeg fikk til slutt legens navn. Slik det er nå så føles det som om jeg er i Limbo. Det å ikke få tilstrekkelig informasjon er en stor påkjenning. Informasjon er så viktig, så viktig i enhver situasjon som preges av usikkerhet.
Men jeg er ikke tapt bak en låvedør, så jeg sendte en SMS til min fastlege og ba henne kontakte meg. Dr Sonja ringte meg opp dagen etter, og skulle forsøke å få kontakt med vedkommende lege ved Rikshospitalet, og ringe meg opp når hun viste noe mer. Jeg vet at min fastlege forstår situasjonen og at jeg er utrolig heldig som har henne som min lege.
Videre har jeg hatt massevis av hyggelige og støttende telefoner fra venner og kjente. En gammel venninne fra Tjøme, Monica, som også er sykepleier fikk meg til å forstå at det var nå viktig å samle krefter og ta var på meg selv først og fremst. Disse kreftene ville jeg få bruk for seinere i prosessen. Det var godt å få den ”pep-talken” da jeg ofte tror jeg klarer mer enn jeg faktisk er i stand til i denne situasjonen.
I går tirsdag 1.mars var jeg så dårlig at jeg valgte å ikke svare på noen telefoner, SMS eller henvendelser på Facebook. Selv om jeg ikke svarer på telefon eller på andre henvendelser betyr ikke dette at jeg ikke setter pris på at folk kontakter meg, for det gjør jeg absolutt. Det er bare å ringe meg igjen.
En trøst er det at jeg vet at selv om en dag er fryktelig tung, så vet jeg at jeg vil få fine dager igjen. Det gir meg styrke, og når den fine dagen er der igjen så vet jeg at jeg er i stand til å glede meg enda mer enn jeg var i stand til før over slike dager.
Så resten av dagen så skal jeg kose meg, og gå meg en så lang tur jeg klarer. Kanskje lage noen smykker, se litt på TV og strikke og lese en bok.
xxspiffy 