Gode og dårlige dager….

Fredag og lørdag har jeg vært utrolig god form. Jeg passet på å ringe mannen min å fortelle dette da jeg våknet på fredag, slik at han kunne slappe mer av på jobb. Det var også en deilig følelse.

Videre så ville min eldste sønn Christian at bloggen min ble mer personlig i designet. Min venninne Camilla som var kommet på besøk tok bilder og min sønn laget logo til meg. Det ble kjempefint. Jeg ble så overrasket over at han ville hjelpe meg med det, siden jeg vet at han har mye å gjøre knyttet til produksjon av musikkvideoer og skole.

På lørdag dro jeg og min venninne Camilla en tur ut for å handle. Min familie overtalte meg til å dra til Fitnessplanet shop i Drammen for å kjøpe Gainer. Så her dro to kjerringer over 40 år dit. Selgeren hjalp oss velvillig, men syntes sikkert vi var noe snodig, og han ble litt rar når jeg fortalte hvorfor jeg trengte det. Så jeg kom hjem med en bøtte med Gainer på 4 kg. Jeg tok meg en ladning, og det smakte utrolig søtt. Ellers så spiste jeg godt den dagen og koste meg. Svigermor og svigerfar var på besøk og jeg fikk noen nydelige blomster av dem. Nå har vi fått massevis av blomster, noe som er så godt å sitte å se på midt oppi dette. Flotte farger som disse blomstene har gir meg energi. På kvelden så sa jeg til min mann at det er nesten som jeg ikke var kreftsyk. Jeg kjente meg ikke syk, selv om jeg følte at det var noe i magen som likevel minnet meg på det.

Gainer-bøtta som ble kjøpt inn

Natt til søndag var det i gang igjen. Smerter, diaré og oppkast i ett hele natten. Det ble ikke mye søvn denne natten. Har følt meg mørbanket og har ligget for det meste på sofaen å sett på tv-serier i dag. Har fått flere SMS og meldinger på Facebook der venner og kjente ønsker meg lykke til. Kjenner meg bedre nå.

Read Full Post »

Fra symtomer – smerter – til diagonose

Flere har spurt meg om hvordan skjønte jeg at det var noe som ikke stemte i kroppen min. Derfor vil nettopp dette innlegget handle om dette, slik at andre kanskje kan ta lærdom av dette og lytte til koppens signaler om at noe ikke er som det skal.

I september hadde jeg flere tilfeller av diaré. Jeg tenkte at det handlet om stress, da man i dag vet at fordøyelsesystemet blir påvirket av stress, og stresset var jeg.

I oktober rundt min fødselsdag følte jeg en sviing i magen. Det var akkurat som om jeg hadde trent magemuskler stein hardt, og hadde muskel verk. Jeg trente en god del på den tiden, også Core-muskulatur.  I november tiltok den brennende følelsen. Jeg husker at jeg satt hjemme hos mamma og følte det som om buksen var for liten, til tross for at jeg hadde god plass i den. I tillegg hadde jeg full forstoppelse. Jeg forsøkte alt av lakserende midler, men ingenting skjedde annet enn at magen bare boblet, og tarmgassen luktet vanvittig.

Read Full Post »

Søvn er alfa omega

Nå har endelig de nye medisinene begynt og virke, og dermed har jeg sovet gjennom hele natten uten å våkne. Det var derfor deilig å våkne uthvilt. Søvn er altså alfa omega for å fungere noenlunde normalt. Jeg har også inntatt en deilig frokost og tuslet litt rundt i huset tidlig på morgenen. Skal jo få besøk fra det store utlandet idag, så litt rydding i kriker og kroker følger derfor med.

Ringte Pasientkoordinator på Rikshospitalet igår. Fikk da vite at legene skulle gå igjennom casen min fredag (idag), og at jeg kunne kontakte dem mandag for mer informasjon. Etterpå foregikk det mye inni meg, og familien opplevde meg som urolig og i dårlig humør. Måtte bare forklare dem at dette hadde ikke hadde med at jeg hadde smerter og at det ikke var dem det var noe i veien med. Hadde bare håpet at jeg skulle fått mer informasjon da jeg ringte pasientkoordinatoren. Det å gå å vente er ikke akkurat så lett i denne situasjonen. Får bare smøre meg med et vanvittig tykt lag av tolmodighet. Jeg har jo aldri vært den mest tolmodige her i livet. 🙂

Så i kveld har jeg tenkt å ta meg et glass hvitvin og forsøke å få i meg litt mat. Nå er jeg ikke kvalm lenger, og det er derfor lettere å få i seg mat. Det merkelige er at smaken har forandret seg. Stekt og krydret mat er vanskelig å få ned. Bare lukten av rødvin får det til å gå rundt for meg. Jeg som elsket et godt glass med rødvin. Hvitvin, rom og Cola går bra, og smaker godt. Legene sier at dette er ganske så normalt og at jeg kan drikke moderate mengder alkohol. Slapp av jeg har ikke tenkt å hive meg på flaska, men godt smaker det. 😉

Read Full Post »

Langt bedre idag

Endelig har jeg fått medisiner som fungerer. Nå har jeg bare små smerter, kvalme og halsbrann er borte. Har til nå handlet medisiner til mer enn 1000 kr. Alt for helsen, men jeg hadde ikke trodd at det var så dyrt å være syk i Norge.

Til tross for dette så føler jeg at formen er langt bedre idag enn de to foregående. Å så er VM på Ski startet og idag så går sprinten for menn og kvinner. Etter at jeg har sett den så skal jeg ta meg en tur ut for å gå meg en tur. Legens ordre. Det blir ingen sprint 🙂

Så må jeg passe på å få i meg mat. Det er litt problematisk, fordi kort tid etter måltidet så får jeg smerter. Det er normalt siden svulsten sitter der den sitter. Får bare hive inn på smertestillende. Mat må jeg ha og jeg må ha næringsrik mat, for å være rustet til en operasjon og/eller cellegift. Så nå når jeg lager mat byttes melk ut med fløte, og jeg får forsøke å spise ofte.  Min eldste sønn var med meg til legen igår og ville at jeg skulle starte på GAINER, kosttilskudd som kroppsbyggere bruker for å legge på seg. Han hadde tatt med seg innholdsbeskrivelsen og informerte henne om denne. Legen syntes det var en god ide. Jeg må jo le midt oppi dette, de som kjenner meg godt vet at jeg ikke er noen «fløte-dame» eller en som vanker på «fitness kostholdsbutikker».

Senere på dagen igår gikk jeg i postkassen og der fant jeg et kort fra min arbeidsgiver Ernst & Young, der alle mine kolleger i ITRA hadde skrevet under og ønsket meg god bedring. Det var koselig å få et slikt kort!

I går fikk jeg også flere hyggelige telefonsamtaler fra famile og venner. Svigermor, svigersøster og mamma har ringt nesten hver dag, for å høre hvordan det er med meg. Svigersøster har forsynt meg med Ingefær-kosttilskudd slik at jeg får bukt med kvalmen, samt at jeg har fått perler, sjokolade og kaffe av henne i gave. Svigerbror kom kjørende med en stol til yngste sønnen, og tok seg tid til en kaffekopp. Så ringte en gammel kollega Ulf  fra Politihøgskolen og fortalte meg om at bestemora hans hadde også hatt kreft i bukspyttkjertelen og at hun levde i minst 30 år etterpå, og døde ikke av sykdommen. Sånne historier er så umåtelig glad for å høre!

Jeg ringte også Rune en av mine gamle kolleger fra Politihøgskolen som jeg har gitt opp som referanse på stillinger jeg har søkt. Jeg syntes det var greit at han fikk informasjon, slik at han ikke begynte å lure på om «dama er toki » som driver å søker stillinger når hun er syk. Jeg viste ikke at jeg var syk da jeg søkte stillingene. Jeg trodde bare jeg hadde gallestein slik mange damer i 40 års alderen ofte har. Det var også godt å prate med han, og han skulle også informere min tidligere sjef  for meg, som også er oppgitt som referanse. Jeg var da kommet til et punkt den dagen, der jeg hadde behov for å snakke og tenke på andre ting. Så jeg var taknemmelig for at Rune kunne gjøre meg den tjenesten.

I morgen kommer min venninne Camilla på besøk. Med en gang hun fikk vite diagonosen så kontaktet hun sjefen sin om å få fri og så bestilte hun billetter for å komme på besøk. Det er jeg vanvittig taknemmelig for.  Nå er det lenge siden jeg har sett henne, og nå blir hun til mandag midt på dagen før hun drar hjem igjen. Det skal bli fint, fordi jeg kan snakke med henne om alt. Det å ha både famile og venner rundt meg nå er fantastisk godt.

Nå er det på tide med litt mat og en kopp te og herre prologen i sprint!

Read Full Post »

En ny dag

I natt har jeg sovet ganske godt, uten smerter, halsbrann og kvalme. Fikk sove fra 2300 til 0500 lå å dolmet litt, og sov frem til 0840. Så mye søvn har jeg ikke hatt på mange dager.Føler meg bedre idag.

I går hadde vi en alvorlig, men god prat med ungene. Utfordringen for dem blir å tenke at alt går bra til sist. Begge har venner som har mistet slekninger og veldig nære i kreftsykdom. Uansett så tenker jeg at det er bedre å ha en positiv «amerikansk» holdning til ting, inntil det motsatte er 100% bevist, enn å ha en «europeisk» holdning der en fokuserer på å være så forbannet realistisk. Den siste holdningen gjør en bare vondt værre, fordi en sliter seg ut. Alt som kan gi mer krefter er det en skal fokusere på nå.

Før det var vi på middag hos Onkel Thors og ble traktert etter alle kunstens regler. Amarone vin, biff, saus og massevis av tilbehør.  Jeg fikk i meg to drinker med rom og cola, noen poteter med bernaise saus og en lun mais kolbe. Det smakte fortreffelig. Ikke fikk vi lov å betale heller, og vi som hadde tenkt å spandere på Hanne og Dag. Så har jeg fått gratis middag hos Onkel Thor, slik at jeg kan komme og gå når jeg vil, og dermed slippe å lage mat de dagene jeg ikke orker. Vi fikk også et flott maleri av Dag og Hanne som skal minne enhver på å ikke være så alvorlig og seriøs. Akkurat det trenger vi nå.

Ellers er magen i litt opprør. Har tatt meg et glass melk. Skal ta meg en tur ned på Solbergsenteret pr fots og hente litt medisiner og kjøpe meg massevis av vitaminer. Nå skal ingenting være uprøvd. I mellomtiden skal jeg kose meg med noen TV serier og et par knekkebrød med bacon ost.

Read Full Post »

Livet har mange veier

På fredag (18.februar 2011) morgen fikk jeg beskjed av min lege at jeg hadde kreft. Det var funnet en to cm svulst i bukspyttkjertelen. Når Sonja som min lege heter sa det så falt så mange brikker på plass. Jeg hadde en anelse om at det var noe som ikke stemte, men hadde valgt å skyve det bort til jeg fikk en endelig beskjed om hva det var. Jeg hadde også vært inne på tanken om at det var psyken som spilte meg et puss og at jeg innbilte meg smerter.  Jeg viste også at dette var en av de mest alvorlige formene for kreft, fordi jeg hadde surfet på internet etter informasjon knyttet til symtomer jeg hadde hatt.  Det første jeg tenkte på var hvordan jeg skulle få fortalt barna og mannen min dette. Så tenkte jeg på et intervju jeg hadde hatt samme uken, der jeg var så trøtt og hadde smerter. Det intervjuet var et slit, noe som jeg ellers aldri har problemer med å håndtere. Jeg fikk en bekreftelse på at det var ikke psyken som hadde spilt meg et puss, men at jeg faktisk var fysisk syk, og at i ettertid så ser jeg at det var en bragd at jeg kom meg igjennom det. Med andre ord jeg har nok vært litt tøff med meg selv.

Så gråt jeg litt hos Sonja, men plutselig ble veldig fokusert på å komme meg igjennom det jeg skal igjennom. Jeg var helt klar på at jeg kun hadde et mål, det var å bli frisk og at det nå var viktig å tenke prosess, selv om den blir tøff. Er jeg heldig så har det ikke spredd seg og at svulsten er opererbar. Sonja sa at Rikshospitalet var den fremste i verden innen behandling og forskning på kreft i bukspyttkjertelen, og at jeg ville bli tatt godt vare på av både henne og Rikshospitalet. Hun hadde ordnet time på sykehuset i Drammen slik at jeg fikk snakke med en kreftlege på Kirurgisk der kl. 13 den dagen. Sonja ville ikke at jeg skulle gå helgen i møte uten mer informasjon. På slutten snakket vi om medisiner som jeg kunne begynne å bruke, viktigheten av et godt kosthold og fysisk aktivitet. Jeg har ny time på onsdag 23 februar 2011.

Så kom jeg meg til bilen, og fikk ringt mannen min, der jeg fortalte han hva jeg hadde fått vite, og at jeg gjerne ville at han ble meg meg på sykehuset kl 13. Vi ble enig om at han kom hjem så raskt som mulig, men at vi i allefall møttes i resepsjonen på sykehuset kl 1245. Jeg tenkte i mitt stille sinn at han kom sikkert til å gå på Internett å sjekke ut bukspyttkjertel kreft, noe han også gjorde. Så hadde han gått til ledergruppen sin fortalt dem hva han nettopp hadde fått vite og at han måtte reise hjem.

Så reiste jeg hjem, og møtte min yngste sønn i døra. Han var på vei til skolen. Jeg sa at jeg hadde noe alvorlig å snakke med han om. Han sa at det alvorlige fikk vi ta om kvelden når han kom hjem, han måtte på skolen og var seint ute allerede. Dermed fikk han informasjonen vi hadde om kvelden.

Deretter gikk jeg opp i stua, og ringte til sjefen min Aina. Vi skulle egentlig møtes på en fin restaurant den dagen for å diskutere min arbeidsituasjon og hvordan vi skulle jobbe videre sammen. Jeg fikk fortalt henne at jeg desverre ikke kunne møte henne, og jeg fortalte hvorfor. Vi hadde en lang og god samtale. Jeg fikk også mulighet til å gå til en psykolog som de har avtale med på ubestemt tid. Det regner jeg med at jeg kommer til å trenge. Det er nå viktig å bygge meg selv opp også psykisk. Senere på dagen fikk jeg en nydelig blomsterbukett fra Ernst & Young (arbeidsgiver) og hadde en lang og fin samtale med Rune Mortensen, en kollega som jeg setter så pris på.

Deretter vekte jeg min eldste sønn som hadde fri fra skolen. Sa at jeg hadde noe alvorlig å snakke med han om, og at jeg ønsket at han spiste frokost sammen med meg. Så raskt tror jeg aldri at jeg har opplevd at han har stått opp noen gang. Jeg fortalte det jeg viste. Han gråt litt og holdt om meg. Det var utrolig godt at han var hjemme da, og kunne sitte sammen med meg til mannen min kom hjem.

Så ringte jeg min mamma, og fortalte det jeg viste. Hun ble helt uta seg. Jeg viste liksom ikke helt hvordan jeg skulle trøste henne, det var ikke så mye jeg kunne få gjort eller sagt. Hun ville avlyse en sydentur de skulle på. Jeg mente det var ingen vits at hun avlyste sydenturen de hadde planlagt, det var mye bedre at hun heller kom på besøk når jeg var utskrevet fra sykehuset. Da ville jeg og min famile ha langt mer behov for hjelp.

Kort tid etter ringte min eldste lillebror. Han hadde fått beskjeden av mamma, men han var til min overraskele veldig «to the point» og direkte.

Deretter ringte jeg min pappa, og han lovet å ringe senere på kvelden når jeg viste mer. Så ringte jeg min yngste lillebror Geir og min venninne Camilla i Sverige, de fikk samme informasjon som de andre. Camilla hadde en venninne som har det samme kreften, og som faktisk lever over ett år etter at hun fikk diagonosen tiltross for masse vis av komplikasjoner etter operasjonen. Det var en trøst for meg å høre.

Min mann kom hjem kl. 1130 og kl 1300 var vi på sykehuset og fikk mer informasjon. Jeg hadde en to cm svulst som satt i hodet på bukspyttkjertelen. De hadde også funnet to flekker på leveren min som var henholdsvis 9 og 7 milimeter. De viste ikke om dette var tegn på spredning, men at jeg burde være forberedt på det. Videre trodde han at jeg ville  i løpet av 2,5 uke enten ligge på operasjonsbordet eller ha startet annen form for behandling, avhengig av hva nye bilder, blodprøver og vevspøver ville vise. Med andre ord vil dette gå relativt fort. Det var godt å få den samtalen med legen, fordi jeg hadde i mellomtiden vært inne på Rikshospitalets webside og lest om denne type kreft og hentet informasjon som jeg ville spørre om. Jeg viste at å ha en svulst akkurat der min satt var langt mer alvorlig enn dersom den hadde sittet i hale eller kroppen av bukspyttkjertelen. Jeg hadde en hel A4 side med spørsmål som jeg fikk diskutert og fikk svar på.

Deretter bar det rett på kafe, der jeg drakk en dobbel Cortago m/helmelk og spiste eplekake med is og krem. Nå trengte jeg den næringen jeg kunne få, for å legge på meg og bli sterk nok. Fordi jeg hadde slitt og fortsatt sliter med å holde på maten, fordi alt går tvers igjennom og så kommer smertene. Det har nesten vært enklere å ikke spise den siste tiden, før jeg fikk beskjeden.

Så var det tur for en ny ringerunde for å gi ny informasjon, samt at jeg stakk innom min svigersøster og familen på kvelden. Mitt fokus her var å formidle at jeg skulle stå på, men ba om at de hjalp min mann og mine barn når jeg ble liggende på sykehus eller startet behandling. De ville ha behov for omsorg de også.

Sov senere kun 4 timer på natten, og fordi jeg hadde smerter. Men har nå fått smertestillende som jeg kan ta og så kan jeg jo krype inntil mannen min når jeg blir fortvilet. Det hjelper.

I går var jeg ute å gikk en tur til Gulskogen senteret sammen med en venninne. Det er ca. 4 km dit. Da jeg kom dit var jeg så sliten at jeg måtte sette meg ned på en stol, jeg som vanligvis ikke har noe problem med å gå frem og tilbake fra Drammen. Deretter handlet jeg smertestillende og så spiste vi Italiensk is og drakk kaffe. Atle, mannen min kom så å hentet oss. Jeg fikk også en nydelig bukett blomster av min venninne Berit. Vi har alltid så mye å prate om og timene flyr fort i hennes selskap.

Ellers hadde jeg en kjempe koselig kveld sammen med familien. God mat og cola light. Vin orker jeg ikke, det smaker bare av og til nå om dagen.  Sov av og på natten, fordi jeg hadde sånn halsbrann og smerter. Så det ble noen runder med smertestillende og løsningen ble å ligge sittende. Stod opp kl. 1030. Mens jeg lå i sengen fikk jeg vite at min venninne Camilla fra Stockholm kom på besøk neste helg. Det skal bli godt. Vi har blitt enig om at det er bedre at hun kommer nå istedet for mens jeg ligger til behandling eller når jeg kommer hjem.

Jeg kjenner meg sliten og trett. Har halsbrann. Skjønner at dette er vanlige symtomer på kreft etter å ha surfet på kreftforeningens websider. Fantastisk mye bra informasjon på den siden.

Read Full Post »